Forhåndstester av stillasforankringer, og bruk av flere ankere

Utfør forhåndstester når produsentens data ikke kan dokumentere at ankeret tåler forankringslasten i veggen du fester i. På stillaser gjelder det oftest tegl, naturstein og tre uten publiserte verdier for materialet, og alle tilfeller der du ellers ville støttet deg på en betongverdi: murverk, gammel betong eller opprisset betong (NASC TG4:25 §6.2 og §9.1).

Fem ankere belastet til en fastsatt last viser om det finnes en trygg sikkerhetsmargin, uten at noe ødelegges.

Hvis ingen av de 5 gled så mye som 1 mm ved prøvelasten, kan du bruke det ankeret i det underlagsmaterialet med den planlagte forankringslasten. Hver jobb krever likevel kontrollprøving av de monterte ankrene. Se kontrollprøving av stillasforankringer.

Når et prøveanker ikke holder, sendes resultatene til en ingeniør, som velger én av tre løsninger (TG4:25 §9.3 lister dem fullstendig):

• Bytt anker: gå dypere, velg større diameter eller bytt til en annen type. Et nytt anker krever en ny serie med 5 forhåndsprøver.
• Reduser lasten: velg en stillasutførelse med lavere forankringslast, for eksempel ved å bytte presenning med nett, fjerne kledning eller legge til flere forankringer; TG20- og TG30-eGuidene modellerer dette. Eller få stillaset prosjektert på nytt.
• Fordel lasten: behold ankeret, men bruk flere av dem, beregnet som vist nedenfor.

Antallet som trengs er opprinnelig antall × forankringslast ÷ tillatt forankringslast, rundet opp; den tillatte forankringslasten finner man ved å belaste de 5 prøveankrene til brudd.

1. Belast hvert av de 5 prøveankrene forsiktig til brudd, og stopp når det har glidd 1 mm slik at veggen ikke skades; den lasten regnes som bruddlasten.
2. Tillatt forankringslast: den minste av (gjennomsnittlig bruddlast ÷ 3) og (laveste bruddlast ÷ 2).
3. For nylonankre brukes ÷ 5 og ÷ 3 i stedet, med mindre produsenten oppgir at kryp ikke er vesentlig for deres PA6- eller PA66-anker; da gjelder ÷ 3 og ÷ 2.
4. Ankre som trengs: opprinnelig antall × forankringslast ÷ tillatt forankringslast, rundet opp.

Divisorene i TG4:25 gjelder kun for stillasankre.

En stillasprosjektering gir en forankringslast på 4.8 kN, så prøvelasten for forhåndsprøven er 9.6 kN. Fire ankre holder, men ett glir 1 mm ved 9.1 kN. Ingeniøren velger å bruke flere ankre. De 5 ankrene belastes deretter til brudd, med stopp ved 1 mm glidning: 9.1, 11.4, 10.6, 12.0 og 10.2 kN.

• Gjennomsnittlig bruddlast: 53.3 ÷ 5 = 10.66 kN. Delt på 3: 3.553 kN.
• Laveste bruddlast: 9.1 kN. Delt på 2: 4.55 kN.
• Tillatt forankringslast: den laveste verdien, 3.553 kN.
• Prosjekteringen hadde 30 ankre: 30 × 4.8 ÷ 3.553 = 40.5, så det trengs 41 ankre.

En måte å øke antall ankre på uten å øke antall forankringer er å feste hver forankring med to ankre, for eksempel en plate holdt av to skruer.

To ankre på én forankring bør ha den avstanden produsenten anbefaler. Den sveiste platedetaljen i TG4:25 bruker to sekskantskruer med 150 mm vertikal avstand i murverk med 75 mm skift, slik at det blir ett fritt steinskift mellom dem. Uten veiledning fra produsenten utelukker TG4:25 §8.4 to ankre i samme murstein og, der det er mulig, i nabosteiner. Se typer stillasankre.

En forhåndsprøve etter BS 8539:2012+A1:2021 bruker andre faktorer. Prøvelasten er NEk × νtest ÷ (αdist × Ω), der νtest for kortvarig belastning som stillasforankring er 2 i betong, 3 i murverk og 3.5 for nylon. Etter brudd avhenger divisorene også av underlagsmaterialet: 3 og 2 i betong, 4 og 3 i murverk, 5 og 3.5 for nylon, igjen med α_dist og Ω. Etter BS 8539 bør løsningen med «flere ankre» bare vurderes når bruddet skjedde nær prøvelasten, for eksempel over 0.8 × prøvelasten.

Følg TG4:25 for stillasforankringer med mindre arbeidsbeskrivelsen krever BS 8539. Stillasprosjektøren eller ansvarlig ingeniør avgjør. Se forhåndsprøver og vår prøvelastkalkulator.