Når forankringer bør prøvetrekkes på stedet, og når det ikke er nødvendig

Forankringer testes på stedet for å fastsette en tillatt kapasitet eller for å kontrollere monteringskvaliteten, og BS 8539:2012+A1:2021 behandler disse to hver for seg.

1. For å fastsette en tillatt kapasitet. Produsenten har ingen lastdata for underlaget på prosjektet, så tester avgjør hvilken last forankringen kan bære der. BS 8539 krever disse i punkt 9.2, med metodene i tillegg B.2. Les om forhåndstester og testlast, eller beregn en med vår testlastkalkulator.
2. For å kontrollere monteringskvaliteten. Forankringer som allerede er montert på prosjektet, belastes til en kontrollast for å vise at de er riktig satt. BS 8539 krever disse i punkt 9.3, med metoden i tillegg B.3. Les kontrolltesting forklart.

En kontrolltest viser ikke at en forankring passer til et underlag. Den viser bare at de testede forankringene ble riktig montert. Valg av forankring er den prosjekterendes ansvar, og den prosjekterende, eller ingeniøren som har ansvaret for prosjektet, avgjør hvilke tester som trengs.

Ingen test trengs for å fastsette tillatt kapasitet når forankringen har en ETA og underlaget oppfyller ETA-ens vilkår. Da gjelder lastdataene i ETA-en.

For murverk betyr «oppfyller vilkårene» to ting. Steinene på stedet må være minst like sterke som verdien i ETA-en, og ikke mindre enn størrelsene den angir. Er steinene svakere eller mindre, trengs tester etter BS 8539 tillegg B.2.2.

Betong trenger sjelden slike tester, fordi BS 8539 anbefaler forankringer med ETA der. Unntakene er prosjekter der det ikke finnes noen egnet forankring med ETA, og betong med en tilstand som setter ETA-ens verdier i tvil.

Etter BS 8539 trengs ingen kontrolltest når en forankring med ETA er dimensjonert og valgt for prosjektet og montert slik ETA-en krever, av en kompetent montør under tilsyn.

Annen veiledning kan kreve mer. For stillasforankringer krever NASC TG4:25 kontrolltester på alle stillasprosjekter, også der forankringene allerede var på plass. Se kontrolltesting av stillasforankringer. Følg spesifikasjonen for prosjektet: krever den kontrolltester, må de utføres.

Tre typer festemidler testes vanligvis ikke på stedet, og noen av dem kan i praksis ikke kontrolltestes i det hele tatt:

• alt som er innstøpt: ankerbolter og innstøpingsskinner satt i betongen ved støping;
• festemidler som skytes eller skrus rett inn: gass- eller kruttdrevne spiker, selvborende skruer og små betongskruer;
• lette plastplugger brukt til ikke-bærende arbeid.

Er du usikker på om et festemiddel på prosjektet ditt trenger test, er det rådgivende ingeniør og forankringsprodusenten du bør spørre.

En stedlig prøving kan ikke vise hvordan et anker vil oppføre seg i opprisset betong. Prøving på stedet dokumenterer ytelse bare i uopprisset betong. Der ankeret er dimensjonert for betong i strekk, der riss er forventet, bruker den prosjekterende en tilstandsfaktor Ω på 0,7 ved prøving for å finne en tillatt kapasitet. Den øker en forhåndsprøvelast, eller reduserer en kapasitet beregnet ut fra prøving til brudd. Kontrollaster bruker ikke Ω.

Skjær er et eget spørsmål. En forhåndsprøvelast fastsettes bare for strekk, så hvis ankeret også skal ta skjærkrefter, bør du spørre ansvarlig ingeniør om prøvelasten skal økes for å gi margin for begge. Selve skjærprøvinger er sjeldne: se skjærprøving.

Den prosjekterende, eller ingeniøren som er ansvarlig for jobben, bestemmer om prøving er nødvendig, hvilken type, hvor mange og til hvilken last. Den som prøver, utfører prøvingene og rapporterer hva som skjedde. En prøverapport registrerer fakta. Den godkjenner ikke festet for bruk, og den som prøver, bør ikke trekke en slik konklusjon uten å være kvalifisert til det. Se hva en stedlig prøverapport skal inneholde.